Unge feminister angrepet under demonstrasjon i Sverige

Fredag, den 28. februar holdt om lag 30 feminister fra nettverket Utrota Sexism i Jönköping en demonstrasjon utenfor den lokale strippeklubben i Huskvarna som skulle åpnes samme dag. Demonstrasjonen begynte fredelig og vellykket da aktivistene delte ut løpesedler med teksten «Din mamma jobber ikke her!… For da skulle du vel ikke gå hit?».
Målet med demonstrasjonen var å møte gjestene til strippeklubben og konfrontere dem med diskusjon.
– Vi gjør dette fordi vi ikke ønsker sexistisk aktivitet der vi bor, og det er viktig å møte kundene. Ingen mennesker skal trenge å bli utnyttet for sin kropp på grunn av sosialkomiske forutsetninger, forteller et medlem fra organisasjonen Unga Feministar til Jönköpingsposten
.
Image
Budskapet på løpeseddelen var klart og tydelig:
«MENN: Gjennom å gi deg retten til å behandle kvinner som varer bidrar du til et ujevnt samfunn hvor kvinner kjøpes og selges, undertrykkes, mishandles, voldtas og drepes… Boikott strippeklubben. Send dine penger til en kvinnegruppe isteden, og vis at du er en mann som respekterer kvinner… Og ja, vi kommer tilbake, og vi håper virkelig at vi ikke sees igjen!»

Demonstrasjonen fikk en brå vending. Etter å ha demonstrert i vell en time kjørte det en bil bort til demonstrasjonsstedet, og ut kom en gjeng mannfolk som gikk direkte til angrep på de unge feministene. De skal ha sagt «Hvem tror dere at dere er!?»
– En gjeng menn marsjerte inn i demonstrasjonen, og startet en slåsskamp, forteller den unge aktivisten.
Resultatet av konfrontasjonen var at en av de unge aktivistene havnet på sykehus, da politiet kom til stedet var mennene stukket av.

Kvinneaktivisten ser veldig alvorlig på hendelsen. Å møte feminister med vold er ikke et uvanlig fenomen, og når strippeklubbmiljøet har egne torpedoer som drar etter unge feminister, er dette veldig gjenspeilende for deres kvinnesyn.
Det viser ikke bare hvor dårlig miljø en strippeklubb er bygget opp rundt, det viser også hvor stor trussel vi feminister er for disse mennene og porno- og prostitusjonsindustrien i sin helhet.
Både det Norske Storting og Riksdagen i Sverige må ta disse miljøene på alvor, og gå inn for å legge dem ned. Strippeklubbene er ikke bare et sted for sterk undertrykking av kvinner, de er også knyttet til kriminalitet og hallikvirksomhet.

Vi sender våre tanker til våre medsøstre i Sverige, men vi skal ikke la en gjeng pinglete mannfolk stoppe oss. Vi vet at vi kommer til å knuse alle strippeklubbene en gang for alle, Kampen fortsetter, Strippeklubbene skal Knuses!

 

Merket med

100 år med stemmerett for kvinner. Trodde du det kom gratis?

Aktivister, hvilken rolle har vi i det politiske spillet, og helliger målet, midlene?

Som aktivist får man ofte høre ”jeg er enig i sak, men uenig i metode. Dere ødelegger for oss andre fornuftig, politisk arbeidende lobbyister når dere er så ekstreme”.

I dag står den hardeste feministiske kampen om menns rettigheter til kvinners kropper. Sexkjøpsloven er under press, strippeklubbene serverer alkohol og avkledde kvinner og pornoindustrien tjener enorme summer på fornedring av kvinner og barn. På Island har sterke feminister lykkes i å forby strippeklubber, men opp spretter Sjampanjeklubbene der menn kjøper en flaske sjampis for 20 tusen islandske kroner. På kjøpet får de en kvinne med seg inn i et avlukke. Sexindustrien er vår tids slavehandel. Hvordan kan det ha seg, at det er de megafonropende feministene på utsiden av strippeklubbene og bordellene som er ekstreme? Hvorfor er det ikke hallikkene og horekundene, de sjampanjedrikkene mennene som lar seg gni i skrittet (det er det minste som foregår i de private avlukkene) av kvinner de ikke kjenner og som mest sannsynlig kunne tenke seg helt andre måter å tjene pengene sine på, hvorfor er det ikke disse mennene som er ekstreme?
Nei det er vi, aktivistene, som er ekstreme. Fordi vi utfordrer det bestående samfunnet, patriarkatet.

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. En rettighet vi fikk forholdsvis udramatisk sammenliknet med andre steder i verden.

Da denne kampen om stemmeretten sto, for 100 år siden var vi også ekstreme. Suffragettene i Storbritannia og USA kjempet også med denne interne motsetningen. Mange kvinner, og menn, var enige i sak. Det fantes kvinneorganisasjoner som hadde talt for kvinners rett til å stemme, til å ha en røst uavhengig av mannen de tilhørte (smak på det folkens, og tenk på de 20 tusen islandske kronene) i årtier. Etterhvert dukket det opp noen, de var ikke så mange, som ikke lenger lot seg stoppe av prat. De ville ta kampen lenger enn til korridorene. De mente at lobbying ikke hadde brakt dem særlig mye nærmere stemmeretten. Og helt ærlig, enten så kan man stemme, eller så kan man det ikke. Spør en hvilken som helst 16 åring i kongeriket. Det snakkes om det, men til stemmeurnene kommer de seg foreløpig ikke.

Britiske terrorister
Kampen for kvinners stemmerett var særlig hard i Storbritannia. I en artikkel Sveriges radio har publisert, kan vi lese at de britiske suffragettene i dag ville blitt klassifisert som terrorister. De brukte militante metoder for å oppnå sitt mål, alt fra selvmordsaksjoner til brannstiftelse og hærverk. Likevel er det ikke lenger noen som er i tvil om at det var suffragettenes ulovlige metoder som gav britiske kvinner stemmerett.
De som sverget til prat og lobbyisme ble representert av National Union of Women’s Suffrage (dannet 1897 av Milicent Fawcett) og de militante av Women’s Social and Political Union (dannet 1902 av Emmeline Pankhurst). De militante suffragettene ble kastet i fengsel, sultestreiket og tvangsforet et utall ganger. Kampen pågikk fram til 1. verdenskrigens utbrudd da stemmerettskampen gikk i dvale. Siden det var mangel på arbeidsføre menn måtte kvinner inn i tradisjonelle mannsyrker, noe som gjorde at synet på kvinners evner og muligheter ble forandret. Etter krigen ble det da vanskelig å argumentere for at kvinner ikke skulle ha stemmerett. Til slutt i januar 1918 fikk kvinner over 30 stemmerett i Storbritannia. Full stemmerett fikk de i 1928.

I USA var det National American Woman Suffrage Assosiation (NAWSA) som sto for den organiserte kampen for kvinners stemmerett. De lobbet aktivt og de oppnådde resultater i noen stater, men først da Alice Paul og Lucy Burns, som hadde trakket sine aktivistsko sammen med britiske kampfeller, dukket opp, ble det fart på sakene. De startet National Women’s Party og gikk straks i gang med aktivisme smidd etter britisk læst. De ble hardt kritisert, også fra NAWSA som mente at metodene var for ekstreme og at det ville hindre gjennomslag for stemmerettskravet i stedet for å fremme det. Lyder kjent? Og i retrospekt kan vi trygt si at uten disse demonstrerende, skrikende, arresterte og sultestreikende aktivistene hadde amerikanske kvinner måttet vente mye lenger på allmenn stemmerett.


Er det da slik at målet helliger midlene samme hvilke midler man velger? Nei! Samtidig når det er sagt, så vil endring av samfunnets grunnpilarer alltid kreve mer enn ord, avtaler og lobbying. Aktivismen går først og aktivismen har mange formål, men det viktigste er at aktivismen åpner rommet for dem som snakker, for dem som får i stand de forpliktende avtalene og samfunnsendringene. Uten aktivistene er det så lett å overhøre dem som snakker. Så til dere medsøstre som mener vi aktivister er litt for ekstreme for deres smak, vit hvilken rolle vi spiller. Vi vet hvilken rolle dere spiller. Sammen flytter vi fjell. Og til dere antifeminister der ute; Vi gir oss aldri!

Dette innlegget skrev Mariann og Jane til papirutgave nr. 2 -2013 av Kvinneaktivisten.

Å se porno er ingen menneskerett

Kvinneaktivistene reagerer sterkt på at innsatte i Bergen fengsel nå skal få se porno i sine celler, og ber om at direktør for Kriminalomsorgen Marianne Vollan omgjør bestemmelsen som er tatt i region Vest.

Når man vet at Arbeidstilsynet i 2013 skal gjennomføre tilsyn i det norske fengselsvesenet fordi det er rapportert manglende opplæring av ansatte i bruk av fysisk maktanvendelse, så er det svært kritikkverdig ar man utsetter ansatte for enda større påkjenninger.

Hvordan innbiller Per Sigurd Våge, direktør i Kriminalomsorgen Vest, og assisterende direktør Leif Waage seg det vil bli for betjentene å gå runder mellom cellene? Og hva med alt pornografisk filmmateriale som er ulovlig? Ikke bare er barneporno den mest økende genren innenfor denne type filmer, men også voksne kvinner kan utsettes for kriminelle gjerninger i slike filmer. Da forhenværende og avdøde pornostjerne Linda Lovelace i sin tid bestemte seg for å ta et oppgjør med bransjen, sa hun:

”Når du ser filmen ”Deep Troath”, ser du meg bli voldtatt. Jeg hadde en pistol rettet mot hodet mitt hele tiden.”

For ikke lenge siden smuglet en innsatt barneporno inn i Bastøy fengsel. Forventer Våge og Waage at de ansatte skal være pornopoliti?

Fengsel har flere formål. Det skal straffe, beskytte samfunnet og gi rehabilitering. Det siste punktet er viktig. Gir man ikke kriminelle rehabilitering i form av terapi eller gjennom deltakelse i såkalte prososiale, positive aktiviteter, er det stor sannsynlighet for at de bare begår nye kriminelle handlinger når de slippes fri.

Forskning viser at man ikke nødvendigvis blir antisosial av å se på porno, men at det å se på mye porno er et symptom på sosial isolasjon. Forskning viser også at ensomme som ser mye porno, blir deprimerte. Avgjørelsen er derfor ikke bare uakseptabel fordi porno ofte formidler fornedrende holdninger ovenfor kvinner, men også fordi brukerne av porno kan ta skade av den. Kriminalomsorgen har med andre ord vedtatt noe som er med på å gjøre de innsatte mer antisosiale, det motsatte av å rehabilitere dem.

Å gi de innsatte porno fordi de ber om det, er en fallitterklæring. Et typisk eksempel på antisosial atferd, er å utøve grensesprengende seksuelle handlinger ovenfor kvinner. Det spiller ingen rolle om de ikke samtykker, de er likevel bare objekter. Dette er eksakt det samme budskap som utallige pornofilmer leverer.

Fengselet har mange fanger som trenger å øve seg på moralsk resonnering og hvordan man behandler kvinner med respekt, ikke det motsatte! Kvinneaktivistene støtter derfor leder i Kriminalomsorgens Yrkesforbund Knut Are Svenkerud, i at det ikke er en menneskerett å se pornofilm. Å gi de innsatte tilgang på porno, er ikke annet enn en dyp mangel på elementær vurderingsevne.

Denne appellen holdt Anna Kathrine Eltvik fra Kvinneaktivistene på 1. maiarrangementet til 1. maialliansen i Bergen i 2013.

FHM og feminismens dårlige kår

Mannebladet FHM har lagt ut en artikkel om hvordan en (ikke) skal behandle kvinner. Og alle feministhjerter gleder seg. Eller?

Lista er forsåvidt grei den, det er ikke det. Det singler imidlertid i glass når dette kommer fra et blad som er mest kjent for å klistre halv- og helnakne kjendisdamer opp på forsiden. Noen som husker den gangen de hadde Linni Meister på forsiden, men en bikini som kunne skrapes av? Dette er bladet som på nettsiden sin har en egen fane med tittelen «babes», hvor en kan finne billedserier som «frekke fredagsfrøkner» og «12 deilige tennis-jenter». Et blad som kort og godt behandler kvinner som objekter hvis verdi kan måles i rumpefasthet, puppestørrelse og pornopositurer. Dette rimer dårlig med gjennomgangstonen i artikkelen som handler om å behandle kvinner som mennesker. FHMs egen begrunnelse for lista er jo også ganske fiffig: «Hvorfor skriver vi så alt dette, tenker du kanskje? Svaret er enkelt: Fordi vi vil at gatene og utestedene våre også i fremtiden skal være fulle av deilige damer.». I tilfelle noen skulle tro at de faktisk mente at kvinner har rett til å bli behandlet med respekt og ha intergritet.

Og når vi først er i gang: det er ikke sånn at tipsene i selve artikkelen er så himla fantastiske eller revolusjonerende. At menn ikke skal voldta sovende jenter, putte dop i drinken til ei dame eller slå kjæresten burde være åpenbart. At så mange deler artikkelen og synes den er verdt å juble over sier vel mest om kvinners og feminismens dårlige kår her til lands. Det minner om scenen mellom Rita og ektemannen Eddie i filmen «Made in Dagenham», når Eddie prøver å få cred for at han hverken drikker, puler rundt eller slår kona si:

Eddie O’Grady: Christ, I like a drink, but I ain’t out on the beer every night or screwin’ other women, or… ‘Ere, I’ve never once raised me hand to you. Ever. Or the kids.

Rita O’Grady: Christ.

Eddie O’Grady: What? Why are you looking like that?

Rita O’Grady: Right. You’re a saint now, is that what you’re tellin’ me, Eddie? You’re a bleedin’ saint? ‘Cause you give us an even break?

Eddie O’Grady: What are you saying?

Rita O’Grady: That is as it should be. Jesus, Eddie! What do you think this strike’s all been about, eh? Oh yeah. Actually you’re right. You don’t go on the drink, do ya? You don’t gamble, you join in with the kids, you don’t knock us about. Oh, lucky me. For Christ’s sake, Eddie, that’s as it should be! You try and understand that. Rights, not privileges. It’s that easy. It really bloody is.

Som Rita sier: det skulle da for faen bare mangle.

Så for å konkludere: FHM er fortsatt en del av problemet, ikke løsninga. Én artikkel full av selvfølgeligheter innimellom alle bildene av bikinikledde kvinner på alle fire med trutmunn og pornoblikk endrer ikke på det.

Følg Kvinneaktivistene på Facebook!

 

Appell holdt på markering med krav om at overgrepstiltalte Rune Øygard trekker seg som ordfører i Vågå

Brødre og søstre! Kamerater!

Jeg står her i dag og kan si at jeg er dypt provosert. Provosert over hvor lite omverdenen støtter jenten i denne grove saken! Og det er nettopp det jeg ønsker å snakke om.

Hun skal vite at hun ikke er alene!

Jeg føler at jeg trygt kan si at ikke en eneste jente i dag går gjennom tenårene uten å bli seksuelt trakassert på et eller annet tidspunkt. Ikke en eneste jente vil gå gjennom tenårene uten å møte på situasjoner hvor man blir utsatt for overgrep. Noen jenter er bare mer heldige enn andre.

Og det som provoserer meg ekstra mye med Vågå-skandalen, er at folk beskylder denne jenten for å lyge! Og vet dere hva? Jeg gir fan i om hun lyger om disse samleiene, – selvfølgelig tror jeg på henne – men de grove meldingene og måten Øygard har brukt sin makt over denne jentas seksualitet er i seg selv en så grov seksuell trakassering at han absolutt skulle vært buret inne bare for det!

I flere tilfeller, også med nære bekjente, har jeg opplevd gang på gang at både yngre og eldre kvinner ikke har blitt hørt når de prøver å fortelle at de har blitt utsatt for overgrep. Unnskyldningene er alt fra «Hun spurte jo om det, med så kort skjørt og så utringet topp», eller «Hun er en dramaqueen, og overdriver alltid» eller «Den 13 år gamle jenten gikk jo selv inn for det med den 50 år gamle mannen».

Vet dere hva alle disse unnskyldningene er? Noe forbanna sludder!

Vi skal ikke la mannen få mer makt over oss, ved å påstå at vi står her og lyger om slike hendelser for å få penger og oppmerksomhet!

Dette er VONDE hendelser. Hendelser som skjer OFTE. Og så skal man stå og si at det er selvskading da!? Jeg fatter det ikke engang.

Et prinsipp jeg lever etter når det gjelder overgreps-saker er: Tro heller på en jente for mye, enn en jente for lite!

Det verste er at menn som Øygard, de finner du overalt. Hver eneste dag på chatte-fora blir mindreårige jenter bedt om å ta av seg bhen på cam, de blir bedt om å utføre seksuelle handlinger, og de blir utsatt for grov blotting fra 50 år gamle erigerte peniser.

Arbeiderpartiet i Vågå har oppfordret Øygard til å trekke seg uavhengig av dommen, men de legger også til at de ikke vil ta side.

Hvordan fremstår dette for andre menn som Øygard landet over? Er alt dette greit så lenge man ikke blir oppdaget? Er alt dette greit så lenge man ikke blir dømt? Er Skype-samtalene ikke et problem i det hele tatt? Helt lovlig og greit?

Hvilke signaler sender dette? At en ekstremt mektig mann kan komme unna alt dette. Er ikke det bare å opphisse maktbehovet og maktlysten til andre menn som Øygard, når han kan feie det vekk i media med å si ting som «Det er bare griseprat»?

Arbeiderpartiet spiller en viktig rolle i hele vårt lands samfunn. Og Arbeiderpartiet har derfor en klar plikt i situasjoner som dette. Ekskluder fyren, heng ham ut! Dere har makten i dette landet. Dere sender ut unger med foreldre fra andre land som er født og oppvokst i dette landet. Men en pedofil ordfører som får live barneporno tilsendt på dataen på ordførerkontoret. Han lar dere få lov til å sitte!? Et eller annet er gale. Og det gjør meg kvalm!

Av seriøse forslag for å forhindre pedofile overgrep, har jeg hørt at jenter bør få bedre undervisning om hvem de bør innlede forhold til når de er såpass unge.

Gjenganger! For å unngå voldtekt, må JENTEN ikke gå på Høyden om kvelden. HVORFOR er det alltid jenten som må endre seg?

Er det den 13 år gamle jenten det er noe gale med når en 50 år gammel mann er seksuelt interessert i henne?

Er det jenten sin feil at hun er alt for utfordrende og går på de feile stedene, slik at hun TVINGER en mann til å forgripe seg på henne der og da?

IKKJE FAN!

Så hvorfor gjør menn slike ting? Er det i deres natur? Nei. Overhode ikke. Menn er ikke kjipe bare fordi de har penis.

Samfunnet i dag fremstiller kvinner som et objekt. Gjennom porno- og prostitusjonsindustrien, gjennom Hollywood-filmer, gjennom blader, aviser, gjennom den stygge strippeklubben nedi gaten her, over alt.

For å hindre at slike ting skjer – er det bare en ting vi kan gjøre: Kjempe mot kjønnsfascismen i dette landet, kjempe mot porno- og prostitusjonsindustrien, og kjempe for et likestilt samfunn, hvor alle kvinner og menn deler på den samme makten!

Det er selvfølgelig mennene i samfunnet som må endre seg! Men for at mennene i samfunnet skal endre seg, så trenger vi en endring i samfunnet.

En god pekepinn på denne endringen er å frata mannsgrisene de maktposisjonene de har.

Så ta fra Øygard makten. Burde han gå frivillig? Nei, han burde blitt sparket hardt i ræven, av en stat som rævkjører alle andre! Men det ser ut til å være vanskelig.

Uavhengig av dommen du får Øygard: GÅ AV! Og kom aldri tilbake!

Dette innlegget holdt Sara Marie i Bergen 20. oktober 2012

Hva driver Kvinneaktivistene med og hvorfor særegen kvinneorganisering? En resirkulert 8.mars appell fra 2007

Vi begynner med 8.mars

8. mars er ingen likestillingsdag. 8. mars er den internasjonale kvinnedagen. På samme måte driver ikke Kvinneaktivistene med likestillingspolitikk vi driver med kvinnefrigjøring. 8. mars ble innstiftet for at kvinner skulle få slippe til med sine særegne problemstillinger, livserfaringer og sine særskilte kvinnekrav.

Hva har skjedd før oss?

8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Dagen ble første gang markert som en nasjonal kvinnedag i New York i 1908. Det er over 100 år siden. Den gangen kjempet kvinnene for stemmerett. Så, i 1910 ble dagen vedtatt som en internasjonal kvinnedag av medsøstrene i Europa. Det skjedde etter et forslag fra den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin, på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København. Da satt altså Clara Zetkin i det samme huset som danske myndigheter og menigheten Faderhuset, jevnet med jorden i 2007, med der til hørende sterke protester fra ungdommene som hadde sine aktiviteter her. Jeg synes det er i overkant ironisk at en menighet kalt Faderhuset, skal få rive ned det historiske stedet der kvinner for nesten hundre og tre år siden bestemte at det var behov for en internasjonal kampdag som skulle samle alle verdens kvinner. For, som Zetkin sa, kvinner er så mye mer undertrykket enn menn. Da var det arbeiderklassens menn hun hadde i tankene. Fordi vi er så mye mer undertrykket enn menn trenger vi, som Virginia Wolfe uttrykte det, et eget rom, fritt for menn. Det viser seg nemlig at når menn trakker inn i en hvilken som helst sammenheng, så er det mennenes verden, mennenes livserfaringer og mennenes problemstillinger som får hegemoni.

Når kvinner hevder sin rett og setter fokus på særegne kvinnekrav så har det ingenting å si hvor i det politiske landskapet de mannlige kampfellene befinner seg. Vi får alltid beskjed om at vi skygger for solen, at klart kvinnekrav er viktige, men ikke så viktige som menneskekrav med trykk på første stavelse, menn. Dette er kvinnepolitikkens altomfattende vikeplikt. I mennenes verden er det alltid noe som brenner mer, noe annet som ligger nærmere mannehjertene.

Kvinneaktivistene tar høyde for dette. Vi skal være den særegne kvinnepolitiske stemmen og vi skal stå i veien for solen. Vi skal utvikle politikk uten å ta hensyn til om menn har andre prioriteringer. Debatten vi har sett i sommer omkring ekstremisten Eivind Berge viser mitt poeng tydelig. Menn vil være med på laget helt til de oppdager at det koster dem noe. Mennene taper makt når kvinner vinner den og mange av dem opplever det som et ran av selvsagte og universelle mannsrettigheter.

Tilbake til 8. mars.

Særegen kvinneorganisering er hjertet i 8. mars arbeidet. Det er selve hovedsaken med 8. mars som kvinners egen kampdag. Hadde Clara Zetkin ment at det var mulig for kvinner å fremme sine krav på lik linje med menn, i samarbeid med menn, så hadde hun aldri foreslått en internasjonal kvinnedag, av, for og med kvinner. Hun var marxist, hun var kommunist og hun sto side ved side med sine mannlige kamerater, men hun opplevde at dette ikke var nok. Kvinnefrigjøringen kom ikke av seg selv.

Så kan vi hevde at dette var for over hundre år siden og sikkert viktig da, men mye vann har rent i sjøen siden den gangen og vi bor i verdens mest likestilte land. Vi er formelt likestilte, skal da ikke mennene få være med?

Vel hvor langt har vi egentlig kommet siden Clara Zetkin og forbundsfellene satt på Nørrebro og pønsket ut sin skumle plan?

Hvordan står det til med likestillingen i Norge i dag?

Jeg har kikket litt på likestillingsbarometeret. Det siste jeg fant var fra 2010. Der står det svart på hvitt, at likestillingen står på stedet hvil. Det er fremdeles store ulikheter mellom kvinner og menn i kongeriket, og gjett hvem som taper?? Jeg leser at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) mener at det trengs en forsterket innsats for å skape et samfunn der kvinner og menn har de samme reelle rettighetene, pliktene og mulighetene.

Så til statistikken. Det er strålende tall. På stortingen er det hele 38% kvinner, resten menn. Det samme tallet finner vi i kommunestyrene. Blant ordførerne er hele 23% kvinner, resten menn, og menn topper underlig nok, valglistene. Regjeringen kommer best ut med 50% kvinner.

På slutten av bolken kan vi lese at LDO mener det er uheldig at kjønnssammensetningen på stortinget er ujevn. Det er et demokratisk problem at landets folkevalgte forsamling ikke gjenspeiler befolkningens sammensetning som består av like mange kvinner som menn.

Vi avslutter med litt flere tall. Rådmenn, her ligger det jo i ordet, 2 av 10 er kvinner. Til slutt høyere administrative lederstillinger 23% kvinner.

Sånn kan jeg holde det gående med fortvilende statistikk på hvordan kvinner systematisk undertrykkes i samfunnet vårt. Bare for å gni det inn, tallene for privat sektor er selvsagt verre.

Vi vet også at kvinner jobber mest, tjener minst og eier nesten ingenting av jordens rikdommer. Vi vet at vold mot kvinner er verdens største helseproblem og FN regner denne volden som en av hovedårsakene til manglende utvikling i 3. verdensland.

Den rød-grønne regjeringen foreslo i Soria Moria erklæringen at FNs kvinnekonvensjon skulle bli tatt inn i menneskerettighetsloven. Kvinners universelle rettigheter ville dermed bli sidestilt med andre menneskerettigheter. Det tok likevel noen rød-grønne år før det skjedde noe.

For dem som ikke fikk det med seg så ble kvinners rettigheter altså menneskerettigheter allerede 19. juni 2009. 99 år etter at Clara Zetkin mente at det var nødvendig med kvinnekamp uavhengig av menns kamp og 64 år etter at FN for første gang anerkjente at likestilling mellom kjønnene er en fundamental menneskerett.

Vi i Kvinneaktivistene vet at det er nok av kvinnesaker å ta av før vi er i nærheten av å være likestilte i verdens mest likestilte land.

At de formelle rettighetene er på plass, hjelper ikke. Det er det bare Siv Jensen som tror.

Derfor synes jeg det er svært viktig at vi ikke lar oss lure til å tro at likestilling eksisterer. At det ikke lenger er behov for det rommet særegen kvinneorganisering åpner.

Kvinneaktivistene er et sånt rom. Her blir det på demokratisk og aktivistisk vis bestemt hvordan vi skal utvikle vår feministiske politikk. Hvilke problemstillinger vi skal gripe fatt i og hvilke kvinnesaker som brenner mest nettopp nå. Og vi er og blir en organisasjon av for og med kvinner.

Om mennene vil jeg bare si. Vi vil svært gjerne ha dem med som solidariske støttespillere og støttemedlemmer, men vi har fremdeles en lang likestillingsvei å gå før menn skal få være med å legge premissene for kvinnekampen.

Så en avsluttende kommentar om 8.mars.

Jeg tillater meg fremdeles å mene at 8. mars skal være en arena der kvinner skal bestemme spillereglene. Mennene må for en gang skyld bli invitert for å få lov til å være med.

8. mars er ingen likestillingsdag. Det er den internasjonale kvinnedagen.

Kvinneaktivistene driver ikke med likestilling, vi driver med kvinnefrigjøring.

Dette innlegget holdt Mariann på årsmøtet til Kvinneaktivistene lørdag 11. august 2012

God gammel årgang – om sexkjøpsloven

Det er sommer, agurktid og pro-prostitusjonsfolket er nok en gang ute og argumenterer for at det bør være lov for menn å kjøpe sex. Dem om det. Sexkjøpsloven var og er en stor seier for kvinnebevegelsen, og den skal selvsagt ikke røres. I sakens anledning har vi funnet fram en 8-marsappell fra før loven ble en realitet, nærmere bestemt fra 8. mars 2004 (jepp, vi var forut for vår tid!). En slager av god gammel årgang med andre ord, til glede for nye lesere:

Hallo mine damer, ærede forsamling. Gratulerer med dagen!

Det begynner å bli litt av en gjenganger at jeg står og snakker om kriminalisering av horekundene. Men i år, som så mange ganger før er det fremdeles sånn at dette kravet er en av hovedparolene på 8.mars, kvinnedagen. Hvordan kan det ha seg at vi etter alle disse årene ikke har fått samfunnet vårt til å forstå at det er komplett umulig med likestilling mellom kjønnene hvis det er sånn at noen medsøstre er til salgs som en hvilken som helst vare på et marked. Eksempel; i denne byen, Bergen, som vi er så stolte av kan vi handle bleier, middagspølse og kvinner. Stryk det som ikke passer.

FN kaller det vår tids slavehandel. Kan vi være bekjent av at det foregår slavehandel i det som vi liker å se på som verdens mest likestilte land, nest etter Sverige? Nei! Mener jeg. Det kan vi ikke være bekjent av.

Jeg vil gjerne, folkens, at det å kjøpe seg seksuell tilgang til andre menneskers kropper skal være en kriminell handling. Og jeg har hørt motstanderne mine argumentere med at det er et grusomt angrep på menneskers, les, menns rett til å handle, bokstavlig talt, fritt.

La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Det er forbudt etter arbeidsmiljøloven, å inngå avtaler om farlig arbeid. Det vil si at uansett hvor lyst vi har til å ta på oss en jobb som utsetter oss for fare, så får vi ikke lov til det. Det er forbudt å jobbe for mye overtid. Vi har ikke lov til det om vi så gjerne ville.

Sånn er det med et lovverk. Det begrenser folks mulighet til å handle fritt, til beste for de fleste. Det er nettopp dette som er et av kriteriene på et sivilisert samfunn. Jeg skulle like å se den som offentlig vil komme frem, og kalle, et land der det foregår slavehandel for et sivilisert samfunn.

Jeg er ikke en av disse gla-feministene som gjerne hevder at likestilling er til det beste for både kvinner og menn, og med det samme mennene finner ut dette så vil de umiddelbart strømme ut og gå side om side med oss i 8.mars tog. Ikke for å diskvalifisere de mennene som er med oss her i dag, men, jeg er nok mer av svovel-feminist typen. Og jeg har ingen tro på at dette skal skje av seg selv. Det er nemlig sånn med patriarkatet, at menn faktisk høster en del store fordeler på å opprettholde det. Ellers ville det selvfølgelig vært avskaffet for lenge siden. De er jo ikke dum disse mennene.

Når det da kommer til prostitusjon, så har menn i dette landet klart å overbevise oss om at mannlig seksualitet er en menneskerett. Jeg er så hjertens uenig. Det er ingen rett å ha et sexliv hvis ingen frivillig vil ha det med deg. Da må du rett og slett vurdere andre løsninger, punktum.

Som sagt tror jeg ikke at menn gir fra seg goder frivillig, og når det kommer til retten til et sexliv så kommer de aldri til å gi det fra seg med mindre de er tvunget til det.

Loven mot kjøp av kvinnekropper er eneste veien å gå.

Så til de tingene selv en svovel-feminist kan være positiv til. Jeg er overbevist om at vi kommer til å vinne dette slaget. Vi kommer til å vinne det fordi vi har rett. Alle dem som er uenige med oss tar feil. En samlet kvinnebevegelse står bak kravet og omsider har vi fått likestillingssenteret på vår side. Så folkens det er bare å holde i gang det gode arbeidet. Rettferdigheten vinner til slutt. En gang i nær fremtid kan vi pakke vekk parolen, men frem til det skal den være en soleklar hovedparole og vi skal skrike det ut til vi blir hese. Nå er det på tide, KRIMINALISER HOREKUNDENE.

Takk for meg, og nok en gang, gratulerer med dagen, medsøstre.

Merket med

Be oss ikke ta til takke!

Jeg har tenkt å gjøre et iherdig forsøk på å knuse den livsløgnen som mange unge kvinner og jenter har bygd opp livene sine rundt. Jeg mener det er på høy tid at noen påpeker at Keiseren ikke har et eneste plagg på kroppen. Jeg må si at jeg er ufattelig frustrert over den begredelige situasjonen feminismen befinner seg i  idag. Jeg er drittlei rosablogger, cupcakes, poledancing, glattbarberte fitter og «forbilder» som kaster klærne i frigjøringens navn! Og ja, de forventer at vi skal applaudere, at vi skal heie på dem.

«Den eneste autentiske handlingen en kvinne kan gjøre under patriarkatet er opprør» sa Simone De Beauvoir. Emma Goldman sa at «kvinners frihet aldri kan nå lenger enn hennes kraft til å frigjøre seg». Og som radikalfeminist, rabiat rødstrømpe, savner jeg både opprør og kraft. De to bølger av feminisme som har vært før min tid har begge hatt mye grensesprengende opprør å by på. Siden jeg er født i 1980 har jeg ikke hatt noe annet valg enn å befinne meg i den tredje feministiske bølgen. Og det kan jo virke som om vi har gått inn i en slags depresjon, en aktivistisk tørkeperiode. Det vi sitter igjen med er halvnakne jenter og unge kvinner som åler seg opp og ned langs en strippestang og kaller det empoverment. Vi oppfører oss som om alle store slag er vunnet, som om vi ikke har noe mer å slåss for. For en merkelig oppfatning har bredt om seg og slått rot blant mange unge kvinner og jenter om at feminisme handler om å applaudere våre medsøstre i ett og alt, uansett hvor idiotisk det de gjør er. Woohoo, Tone Damli Aaberge og Therese Johaug gjør noe så grensesprengende som å blotte kroppene sine. Samtidig skal feminismen, den blå altså, fungere som et slags karrierenettverk. Med god hjelp av hersketeknikker skal vi karre oss opp til toppen ved å tråkke stiletthælene godt ned i skuldrene på de som står litt lenger nede, alla Julie Brodtkorb, liberalfeminismens Yppersteprestinne i Norge. Jeg tror jeg spyr.

Over hele verden kjemper kvinner for sine rettigheter. De kjemper for likhet, for arbeidsrettigheter, for retten til å bestemme over egen hverdag, for retten til å kjøre bil, for retten til prevensjon og abort, de protesterer mot feminisering av fattigdommen og prøver febrilsk å rette søkelyset mot menns vold mot kvinner. Allikevel mener fler og fler her i landet og i Vesten generelt at vi lever i likestilte samfunn. Jeg har ingen anelse om hva slags verden de lever i, men det er tydeligvis ikke den samme som meg.

Vi befinner oss midt inne i en i en populærkultur som hyperseksualiserer jenter og kvinner så mye at det kan virke som om vi fullstendig har mista forståelsen for begrepet objektifisering. Pornoindustriens råskap later vi som om vi ikke ser, og mens vi ser en annen vei trenger pornoestetikken seg lenger og lenger inn i populærkulturen. Hele tida utsettes vi for massive inntrykk som forteller oss hva vi skal være opptatt av og hvordan vi skal oppføre oss. Likevel innbiller stadig flere unge kvinner og jenter seg at de velger helt fritt. Bruken av Botox har eksplodert og rundt 80% av unge jenter går rundt med glattbarberte småbarnsfitter. Hvis noen skulle være så naive å tro at dette er noe jenter og kvinner har funnet på at er smart og lurt, godt og bra, å bruke tid, penger og krefter på, så nei, det er ikke det. Hvilke andre steder er det vi for eksempel finner glattbarberte fitter? Ett hett tips er i hardpornoen. Og som ulven sa, det er for at vi skal kunne se alt så mye bedre. For siden slutten av 1980-tallet har damene i hardpornoen vært helt hårløse nedentil. Og grunnen til at pornostjernene vokser seg er rett og slett for at det skal være mulig å se mest mulig ved penetrering. Det hele dreier seg altså om filmtekniske hensyn. Fritt valg my ass! Det er bare å innrømme det; pornoindustrien har gjort et slags stille kupp. De har klart å presse pornoestetikken inn i populærkulturen med det resultat at helt normale vestlige jenter og unge kvinner legger seg under kniven for å fikse på neser, lepper, kjønnslepper, pupper og lider seg gjennom idiotiske påfunn som brasiliansk voksing. Det er på høy tid å påpeke at aktiv motstand mot dette kulturelle kuppet er både riktig og viktig. Hør, hør kvinner og jenter, dere er så visst kalt!

For mens verdens kvinner både individuelt og som helhet står overfor massiv undertrykking, prioriterer priviligerte, vestlige kvinner poledancing, rosablogging og cupcake-baking i kampen for kvinnefrigjøring. Ja, det må jeg virkelig si er overskridende, det!

Det er lenger ingen tvil slik jeg ser det; kvinner har blitt svindla i stor stil. Gjennom de siste kanskje 50 åra har vi blitt overtalt til å nøye oss med en kjip neoliberal versjon av hva kvinnefrigjøring skal bety. Og livet for priveligerte, hvite, vestlige kvinner har blitt en god del lettere. Typ Julie Brodtkorb som anbefaler andre kvinner om å slutte å jobbe deltid, men heller skaffe seg en aupair. Alle vi andre har måttet nøye oss med en stusselig, billig drittversjon av kvinnefrigjøringa. Istedenfor likhet i arbeidslivet og i hjemmet har vi godtatt «valgfrihet», « fleksibilitet» og en dårlig betalt deltidsjobb for å få hverdagen til å gå noenlunde rundt med barnepass og husarbeid.

Vi blir og har blitt fortalt i årevis at vi lever i det mest likestilte landet i verden. Men det at vi lever i det mest likestilte landet i verden er ikke synonymt med at vi har oppnådd full likestilling, og i hvertfall ikke kvinnefrigjøring. Menn eier fortsatt mer og har mer makt. Arbeidsmarkedet vårt er et av Europas mest kjønnsdelte, gutter velger fortsatt mellom langt flere yrker enn jenter. Arbeidsgivere kvir seg i større grad for å ansette unge kvinner i forhold til unge menn. Og kvinner tjener fortsatt dårligere enn menn, selv om de har samme stilling, samme utdanning og jobber i samme firma. Tro det eller ei, men vi lever fortsatt i et patriarkat. Selv i dette herlig likestilte landet Norge er jeg fortsatt mer kvinne enn jeg er menneske.

Feminisme handler om makt og mulighet til å være subjekt i eget liv; menneske mer enn kvinne. Det handler om å ta plass og definere egen virkelighet. Om at jenter og kvinner skal få legge premisser for eget liv. Og så lenge kvinner blir definert som annerledes, som det annet kjønn, vil vi ta opp mindre plass og ta mindre rom. Og uansett hva slags løgn vi har blitt utsatt for hva likestilling og kvinnefrigjøring angår så er det en kjensgjerning at samfunnet vårt i praksis styres av menn; menn sitter på de fleste maktposisjoner. I direktørstolene. I styrerommene. I offentlige organer. Kjønnsrollene opprettholdes i aller høyeste grad, i likhet med patriarkatet. Vi lever i et samfunn hvor menn som gruppe er overordnet kvinner som gruppe og som radikalfeminist ønsker jeg å endre den strukturen. Å være feminist handler om å være i stand til å løfte blikket fra enkeltindividnivå og prøve å få øye på helheten. Feminisme handler om å kunne se strukturer i samfunnet som fungerer diskriminerende, både de synlige og de mindre synlige. Det handler om å gjøre rammene for oss alle romsligere. Men så lenge vi lever i det samfunnet vi gjør, hvor skjevhetene mellom kjønnene fortsatt er så store, handler feminisme også om å gjøre opprør. Og hvordan kan vi egentlig la være å gjøre opprør når vi åpner øya og ser hvor kort vi egentlig har kommet? Vi bør i aller høyeste grad ta til vett og høre på Elvis;  «a little less conversation, a little more action». Vil vi ha forandring, kreves det handling. Det kommer til å kreve mot, mengder med håp, blod, svette og tårer. Men jeg kan ikke skjønne at vi har råd til å la være.

Patriarkatet er ingen bestemt produksjonsmåte sånn som kapitalismen, men den preger de fleste samfunn vi kjenner i dag. Patriarkatet eksisterte før kapitalismen, mens kapitalismen har utvikla seg på toppen av det. Kapitalismen er avhengig av patriarkatet, men ikke omvendt. Kapitalismen tjener på kvinneundertrykking. Bare for å nevne helt kort er handelen med kvinner en av de mest lukurative buisnissene en kan drive med; porno-og prostitusjonsindustrien er verdens 3. største industri, kvinnelønna er en realitet, kosmetikkindustrien tjener fett på at jenter og kvinner får sjølbildet sitt knust igjen og igjen og igjen. For ikke å snakke om at kvinner generelt sett er verdens fattigste, men hardest arbeidende. Liberalfeministene mener at vi kan gjøre gode nok endringer innenfor det systemet vi har, altså under kapitalismen. Jeg mener at vi aldri vil oppnå full kvinnefrigjøring under patriarkatet og kapitalismen.

Når det gjelder menns solidaritet og deltakelse i kampen forventer jeg at de bretter opp ermene og står med oss skulder ved skulder. Ingen mann med respekt for seg selv og en viss sans for rettferdighet kan la være å kalle seg feminist. Men det er heller ingen tvil om at patriarkatet påvirker kvinner på en annen måte enn den påvirker menn, og derfor mener jeg at det er kvinnene som skal definere feminismens politiske krav. Slik jeg mener at ethvert folk må legge premissene og føre kampen mot sin egen frigjøring gjelder dette i høyeste grad også kvinnfolk!

Vi er ikke frie, hverken her i landet eller verden over. Det tjenes penger på vår undertrykkelse an mas, ikke til vår fordel, men på vår bekostning. Og jeg klarer virkelig ikke å se for meg hvordan tannløse, ufarlige aktiviteter som rosablogging, cupcakebaking, poledancing og barbering av hele kroppen med unntak av hodet skal kunne utgjøre noen som helst slags trussel mot patriarkatet og skape en bedre verden for kvinner.

Jeg sier med Katleen Hannah i Bikini Kill: «I`m so sorry if i`m alientaing some of you, your fucking culture alienates me!” For jeg klarer bare ikke å fatte at det til syvende og sist skal være nakne pupper og høye stiletthæler som skal senke patriarkatet.

Dette innlegget ble holdt av Janne på arrangementet FemmeBrutal: Christina Kjellsson & Samtale om liberalfeminismens blomstring lørdag 21. april. Sjekk ut FemmeBrutal på Facebook.

A for aktivisme

Fesjået Miss World er 60 år i år, og gode feminister i London protesterte i gatene.

Merket med

Sanger om voldtekt

Seksualisert vold mot kvinner, denne gang i form av overfallsvoldtekter, er på dagsorden om dagen. Det er bra, selv om deler av debatten er helt på tur. Vi skal skrive mer om dette senere, for nå får dere nøye dere med noen musikalske innslag.

Les videre

Merket med , ,
Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.