Månedlige arkiver: august 2012

Hva driver Kvinneaktivistene med og hvorfor særegen kvinneorganisering? En resirkulert 8.mars appell fra 2007

Vi begynner med 8.mars

8. mars er ingen likestillingsdag. 8. mars er den internasjonale kvinnedagen. På samme måte driver ikke Kvinneaktivistene med likestillingspolitikk vi driver med kvinnefrigjøring. 8. mars ble innstiftet for at kvinner skulle få slippe til med sine særegne problemstillinger, livserfaringer og sine særskilte kvinnekrav.

Hva har skjedd før oss?

8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Dagen ble første gang markert som en nasjonal kvinnedag i New York i 1908. Det er over 100 år siden. Den gangen kjempet kvinnene for stemmerett. Så, i 1910 ble dagen vedtatt som en internasjonal kvinnedag av medsøstrene i Europa. Det skjedde etter et forslag fra den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin, på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København. Da satt altså Clara Zetkin i det samme huset som danske myndigheter og menigheten Faderhuset, jevnet med jorden i 2007, med der til hørende sterke protester fra ungdommene som hadde sine aktiviteter her. Jeg synes det er i overkant ironisk at en menighet kalt Faderhuset, skal få rive ned det historiske stedet der kvinner for nesten hundre og tre år siden bestemte at det var behov for en internasjonal kampdag som skulle samle alle verdens kvinner. For, som Zetkin sa, kvinner er så mye mer undertrykket enn menn. Da var det arbeiderklassens menn hun hadde i tankene. Fordi vi er så mye mer undertrykket enn menn trenger vi, som Virginia Wolfe uttrykte det, et eget rom, fritt for menn. Det viser seg nemlig at når menn trakker inn i en hvilken som helst sammenheng, så er det mennenes verden, mennenes livserfaringer og mennenes problemstillinger som får hegemoni.

Når kvinner hevder sin rett og setter fokus på særegne kvinnekrav så har det ingenting å si hvor i det politiske landskapet de mannlige kampfellene befinner seg. Vi får alltid beskjed om at vi skygger for solen, at klart kvinnekrav er viktige, men ikke så viktige som menneskekrav med trykk på første stavelse, menn. Dette er kvinnepolitikkens altomfattende vikeplikt. I mennenes verden er det alltid noe som brenner mer, noe annet som ligger nærmere mannehjertene.

Kvinneaktivistene tar høyde for dette. Vi skal være den særegne kvinnepolitiske stemmen og vi skal stå i veien for solen. Vi skal utvikle politikk uten å ta hensyn til om menn har andre prioriteringer. Debatten vi har sett i sommer omkring ekstremisten Eivind Berge viser mitt poeng tydelig. Menn vil være med på laget helt til de oppdager at det koster dem noe. Mennene taper makt når kvinner vinner den og mange av dem opplever det som et ran av selvsagte og universelle mannsrettigheter.

Tilbake til 8. mars.

Særegen kvinneorganisering er hjertet i 8. mars arbeidet. Det er selve hovedsaken med 8. mars som kvinners egen kampdag. Hadde Clara Zetkin ment at det var mulig for kvinner å fremme sine krav på lik linje med menn, i samarbeid med menn, så hadde hun aldri foreslått en internasjonal kvinnedag, av, for og med kvinner. Hun var marxist, hun var kommunist og hun sto side ved side med sine mannlige kamerater, men hun opplevde at dette ikke var nok. Kvinnefrigjøringen kom ikke av seg selv.

Så kan vi hevde at dette var for over hundre år siden og sikkert viktig da, men mye vann har rent i sjøen siden den gangen og vi bor i verdens mest likestilte land. Vi er formelt likestilte, skal da ikke mennene få være med?

Vel hvor langt har vi egentlig kommet siden Clara Zetkin og forbundsfellene satt på Nørrebro og pønsket ut sin skumle plan?

Hvordan står det til med likestillingen i Norge i dag?

Jeg har kikket litt på likestillingsbarometeret. Det siste jeg fant var fra 2010. Der står det svart på hvitt, at likestillingen står på stedet hvil. Det er fremdeles store ulikheter mellom kvinner og menn i kongeriket, og gjett hvem som taper?? Jeg leser at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) mener at det trengs en forsterket innsats for å skape et samfunn der kvinner og menn har de samme reelle rettighetene, pliktene og mulighetene.

Så til statistikken. Det er strålende tall. På stortingen er det hele 38% kvinner, resten menn. Det samme tallet finner vi i kommunestyrene. Blant ordførerne er hele 23% kvinner, resten menn, og menn topper underlig nok, valglistene. Regjeringen kommer best ut med 50% kvinner.

På slutten av bolken kan vi lese at LDO mener det er uheldig at kjønnssammensetningen på stortinget er ujevn. Det er et demokratisk problem at landets folkevalgte forsamling ikke gjenspeiler befolkningens sammensetning som består av like mange kvinner som menn.

Vi avslutter med litt flere tall. Rådmenn, her ligger det jo i ordet, 2 av 10 er kvinner. Til slutt høyere administrative lederstillinger 23% kvinner.

Sånn kan jeg holde det gående med fortvilende statistikk på hvordan kvinner systematisk undertrykkes i samfunnet vårt. Bare for å gni det inn, tallene for privat sektor er selvsagt verre.

Vi vet også at kvinner jobber mest, tjener minst og eier nesten ingenting av jordens rikdommer. Vi vet at vold mot kvinner er verdens største helseproblem og FN regner denne volden som en av hovedårsakene til manglende utvikling i 3. verdensland.

Den rød-grønne regjeringen foreslo i Soria Moria erklæringen at FNs kvinnekonvensjon skulle bli tatt inn i menneskerettighetsloven. Kvinners universelle rettigheter ville dermed bli sidestilt med andre menneskerettigheter. Det tok likevel noen rød-grønne år før det skjedde noe.

For dem som ikke fikk det med seg så ble kvinners rettigheter altså menneskerettigheter allerede 19. juni 2009. 99 år etter at Clara Zetkin mente at det var nødvendig med kvinnekamp uavhengig av menns kamp og 64 år etter at FN for første gang anerkjente at likestilling mellom kjønnene er en fundamental menneskerett.

Vi i Kvinneaktivistene vet at det er nok av kvinnesaker å ta av før vi er i nærheten av å være likestilte i verdens mest likestilte land.

At de formelle rettighetene er på plass, hjelper ikke. Det er det bare Siv Jensen som tror.

Derfor synes jeg det er svært viktig at vi ikke lar oss lure til å tro at likestilling eksisterer. At det ikke lenger er behov for det rommet særegen kvinneorganisering åpner.

Kvinneaktivistene er et sånt rom. Her blir det på demokratisk og aktivistisk vis bestemt hvordan vi skal utvikle vår feministiske politikk. Hvilke problemstillinger vi skal gripe fatt i og hvilke kvinnesaker som brenner mest nettopp nå. Og vi er og blir en organisasjon av for og med kvinner.

Om mennene vil jeg bare si. Vi vil svært gjerne ha dem med som solidariske støttespillere og støttemedlemmer, men vi har fremdeles en lang likestillingsvei å gå før menn skal få være med å legge premissene for kvinnekampen.

Så en avsluttende kommentar om 8.mars.

Jeg tillater meg fremdeles å mene at 8. mars skal være en arena der kvinner skal bestemme spillereglene. Mennene må for en gang skyld bli invitert for å få lov til å være med.

8. mars er ingen likestillingsdag. Det er den internasjonale kvinnedagen.

Kvinneaktivistene driver ikke med likestilling, vi driver med kvinnefrigjøring.

Dette innlegget holdt Mariann på årsmøtet til Kvinneaktivistene lørdag 11. august 2012

Reklamer