Kategoriarkiv: RadFem101

FHM og feminismens dårlige kår

Mannebladet FHM har lagt ut en artikkel om hvordan en (ikke) skal behandle kvinner. Og alle feministhjerter gleder seg. Eller?

Lista er forsåvidt grei den, det er ikke det. Det singler imidlertid i glass når dette kommer fra et blad som er mest kjent for å klistre halv- og helnakne kjendisdamer opp på forsiden. Noen som husker den gangen de hadde Linni Meister på forsiden, men en bikini som kunne skrapes av? Dette er bladet som på nettsiden sin har en egen fane med tittelen «babes», hvor en kan finne billedserier som «frekke fredagsfrøkner» og «12 deilige tennis-jenter». Et blad som kort og godt behandler kvinner som objekter hvis verdi kan måles i rumpefasthet, puppestørrelse og pornopositurer. Dette rimer dårlig med gjennomgangstonen i artikkelen som handler om å behandle kvinner som mennesker. FHMs egen begrunnelse for lista er jo også ganske fiffig: «Hvorfor skriver vi så alt dette, tenker du kanskje? Svaret er enkelt: Fordi vi vil at gatene og utestedene våre også i fremtiden skal være fulle av deilige damer.». I tilfelle noen skulle tro at de faktisk mente at kvinner har rett til å bli behandlet med respekt og ha intergritet.

Og når vi først er i gang: det er ikke sånn at tipsene i selve artikkelen er så himla fantastiske eller revolusjonerende. At menn ikke skal voldta sovende jenter, putte dop i drinken til ei dame eller slå kjæresten burde være åpenbart. At så mange deler artikkelen og synes den er verdt å juble over sier vel mest om kvinners og feminismens dårlige kår her til lands. Det minner om scenen mellom Rita og ektemannen Eddie i filmen «Made in Dagenham», når Eddie prøver å få cred for at han hverken drikker, puler rundt eller slår kona si:

Eddie O’Grady: Christ, I like a drink, but I ain’t out on the beer every night or screwin’ other women, or… ‘Ere, I’ve never once raised me hand to you. Ever. Or the kids.

Rita O’Grady: Christ.

Eddie O’Grady: What? Why are you looking like that?

Rita O’Grady: Right. You’re a saint now, is that what you’re tellin’ me, Eddie? You’re a bleedin’ saint? ‘Cause you give us an even break?

Eddie O’Grady: What are you saying?

Rita O’Grady: That is as it should be. Jesus, Eddie! What do you think this strike’s all been about, eh? Oh yeah. Actually you’re right. You don’t go on the drink, do ya? You don’t gamble, you join in with the kids, you don’t knock us about. Oh, lucky me. For Christ’s sake, Eddie, that’s as it should be! You try and understand that. Rights, not privileges. It’s that easy. It really bloody is.

Som Rita sier: det skulle da for faen bare mangle.

Så for å konkludere: FHM er fortsatt en del av problemet, ikke løsninga. Én artikkel full av selvfølgeligheter innimellom alle bildene av bikinikledde kvinner på alle fire med trutmunn og pornoblikk endrer ikke på det.

Følg Kvinneaktivistene på Facebook!

 

Reklamer

Hva driver Kvinneaktivistene med og hvorfor særegen kvinneorganisering? En resirkulert 8.mars appell fra 2007

Vi begynner med 8.mars

8. mars er ingen likestillingsdag. 8. mars er den internasjonale kvinnedagen. På samme måte driver ikke Kvinneaktivistene med likestillingspolitikk vi driver med kvinnefrigjøring. 8. mars ble innstiftet for at kvinner skulle få slippe til med sine særegne problemstillinger, livserfaringer og sine særskilte kvinnekrav.

Hva har skjedd før oss?

8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Dagen ble første gang markert som en nasjonal kvinnedag i New York i 1908. Det er over 100 år siden. Den gangen kjempet kvinnene for stemmerett. Så, i 1910 ble dagen vedtatt som en internasjonal kvinnedag av medsøstrene i Europa. Det skjedde etter et forslag fra den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin, på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København. Da satt altså Clara Zetkin i det samme huset som danske myndigheter og menigheten Faderhuset, jevnet med jorden i 2007, med der til hørende sterke protester fra ungdommene som hadde sine aktiviteter her. Jeg synes det er i overkant ironisk at en menighet kalt Faderhuset, skal få rive ned det historiske stedet der kvinner for nesten hundre og tre år siden bestemte at det var behov for en internasjonal kampdag som skulle samle alle verdens kvinner. For, som Zetkin sa, kvinner er så mye mer undertrykket enn menn. Da var det arbeiderklassens menn hun hadde i tankene. Fordi vi er så mye mer undertrykket enn menn trenger vi, som Virginia Wolfe uttrykte det, et eget rom, fritt for menn. Det viser seg nemlig at når menn trakker inn i en hvilken som helst sammenheng, så er det mennenes verden, mennenes livserfaringer og mennenes problemstillinger som får hegemoni.

Når kvinner hevder sin rett og setter fokus på særegne kvinnekrav så har det ingenting å si hvor i det politiske landskapet de mannlige kampfellene befinner seg. Vi får alltid beskjed om at vi skygger for solen, at klart kvinnekrav er viktige, men ikke så viktige som menneskekrav med trykk på første stavelse, menn. Dette er kvinnepolitikkens altomfattende vikeplikt. I mennenes verden er det alltid noe som brenner mer, noe annet som ligger nærmere mannehjertene.

Kvinneaktivistene tar høyde for dette. Vi skal være den særegne kvinnepolitiske stemmen og vi skal stå i veien for solen. Vi skal utvikle politikk uten å ta hensyn til om menn har andre prioriteringer. Debatten vi har sett i sommer omkring ekstremisten Eivind Berge viser mitt poeng tydelig. Menn vil være med på laget helt til de oppdager at det koster dem noe. Mennene taper makt når kvinner vinner den og mange av dem opplever det som et ran av selvsagte og universelle mannsrettigheter.

Tilbake til 8. mars.

Særegen kvinneorganisering er hjertet i 8. mars arbeidet. Det er selve hovedsaken med 8. mars som kvinners egen kampdag. Hadde Clara Zetkin ment at det var mulig for kvinner å fremme sine krav på lik linje med menn, i samarbeid med menn, så hadde hun aldri foreslått en internasjonal kvinnedag, av, for og med kvinner. Hun var marxist, hun var kommunist og hun sto side ved side med sine mannlige kamerater, men hun opplevde at dette ikke var nok. Kvinnefrigjøringen kom ikke av seg selv.

Så kan vi hevde at dette var for over hundre år siden og sikkert viktig da, men mye vann har rent i sjøen siden den gangen og vi bor i verdens mest likestilte land. Vi er formelt likestilte, skal da ikke mennene få være med?

Vel hvor langt har vi egentlig kommet siden Clara Zetkin og forbundsfellene satt på Nørrebro og pønsket ut sin skumle plan?

Hvordan står det til med likestillingen i Norge i dag?

Jeg har kikket litt på likestillingsbarometeret. Det siste jeg fant var fra 2010. Der står det svart på hvitt, at likestillingen står på stedet hvil. Det er fremdeles store ulikheter mellom kvinner og menn i kongeriket, og gjett hvem som taper?? Jeg leser at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) mener at det trengs en forsterket innsats for å skape et samfunn der kvinner og menn har de samme reelle rettighetene, pliktene og mulighetene.

Så til statistikken. Det er strålende tall. På stortingen er det hele 38% kvinner, resten menn. Det samme tallet finner vi i kommunestyrene. Blant ordførerne er hele 23% kvinner, resten menn, og menn topper underlig nok, valglistene. Regjeringen kommer best ut med 50% kvinner.

På slutten av bolken kan vi lese at LDO mener det er uheldig at kjønnssammensetningen på stortinget er ujevn. Det er et demokratisk problem at landets folkevalgte forsamling ikke gjenspeiler befolkningens sammensetning som består av like mange kvinner som menn.

Vi avslutter med litt flere tall. Rådmenn, her ligger det jo i ordet, 2 av 10 er kvinner. Til slutt høyere administrative lederstillinger 23% kvinner.

Sånn kan jeg holde det gående med fortvilende statistikk på hvordan kvinner systematisk undertrykkes i samfunnet vårt. Bare for å gni det inn, tallene for privat sektor er selvsagt verre.

Vi vet også at kvinner jobber mest, tjener minst og eier nesten ingenting av jordens rikdommer. Vi vet at vold mot kvinner er verdens største helseproblem og FN regner denne volden som en av hovedårsakene til manglende utvikling i 3. verdensland.

Den rød-grønne regjeringen foreslo i Soria Moria erklæringen at FNs kvinnekonvensjon skulle bli tatt inn i menneskerettighetsloven. Kvinners universelle rettigheter ville dermed bli sidestilt med andre menneskerettigheter. Det tok likevel noen rød-grønne år før det skjedde noe.

For dem som ikke fikk det med seg så ble kvinners rettigheter altså menneskerettigheter allerede 19. juni 2009. 99 år etter at Clara Zetkin mente at det var nødvendig med kvinnekamp uavhengig av menns kamp og 64 år etter at FN for første gang anerkjente at likestilling mellom kjønnene er en fundamental menneskerett.

Vi i Kvinneaktivistene vet at det er nok av kvinnesaker å ta av før vi er i nærheten av å være likestilte i verdens mest likestilte land.

At de formelle rettighetene er på plass, hjelper ikke. Det er det bare Siv Jensen som tror.

Derfor synes jeg det er svært viktig at vi ikke lar oss lure til å tro at likestilling eksisterer. At det ikke lenger er behov for det rommet særegen kvinneorganisering åpner.

Kvinneaktivistene er et sånt rom. Her blir det på demokratisk og aktivistisk vis bestemt hvordan vi skal utvikle vår feministiske politikk. Hvilke problemstillinger vi skal gripe fatt i og hvilke kvinnesaker som brenner mest nettopp nå. Og vi er og blir en organisasjon av for og med kvinner.

Om mennene vil jeg bare si. Vi vil svært gjerne ha dem med som solidariske støttespillere og støttemedlemmer, men vi har fremdeles en lang likestillingsvei å gå før menn skal få være med å legge premissene for kvinnekampen.

Så en avsluttende kommentar om 8.mars.

Jeg tillater meg fremdeles å mene at 8. mars skal være en arena der kvinner skal bestemme spillereglene. Mennene må for en gang skyld bli invitert for å få lov til å være med.

8. mars er ingen likestillingsdag. Det er den internasjonale kvinnedagen.

Kvinneaktivistene driver ikke med likestilling, vi driver med kvinnefrigjøring.

Dette innlegget holdt Mariann på årsmøtet til Kvinneaktivistene lørdag 11. august 2012

Be oss ikke ta til takke!

Jeg har tenkt å gjøre et iherdig forsøk på å knuse den livsløgnen som mange unge kvinner og jenter har bygd opp livene sine rundt. Jeg mener det er på høy tid at noen påpeker at Keiseren ikke har et eneste plagg på kroppen. Jeg må si at jeg er ufattelig frustrert over den begredelige situasjonen feminismen befinner seg i  idag. Jeg er drittlei rosablogger, cupcakes, poledancing, glattbarberte fitter og «forbilder» som kaster klærne i frigjøringens navn! Og ja, de forventer at vi skal applaudere, at vi skal heie på dem.

«Den eneste autentiske handlingen en kvinne kan gjøre under patriarkatet er opprør» sa Simone De Beauvoir. Emma Goldman sa at «kvinners frihet aldri kan nå lenger enn hennes kraft til å frigjøre seg». Og som radikalfeminist, rabiat rødstrømpe, savner jeg både opprør og kraft. De to bølger av feminisme som har vært før min tid har begge hatt mye grensesprengende opprør å by på. Siden jeg er født i 1980 har jeg ikke hatt noe annet valg enn å befinne meg i den tredje feministiske bølgen. Og det kan jo virke som om vi har gått inn i en slags depresjon, en aktivistisk tørkeperiode. Det vi sitter igjen med er halvnakne jenter og unge kvinner som åler seg opp og ned langs en strippestang og kaller det empoverment. Vi oppfører oss som om alle store slag er vunnet, som om vi ikke har noe mer å slåss for. For en merkelig oppfatning har bredt om seg og slått rot blant mange unge kvinner og jenter om at feminisme handler om å applaudere våre medsøstre i ett og alt, uansett hvor idiotisk det de gjør er. Woohoo, Tone Damli Aaberge og Therese Johaug gjør noe så grensesprengende som å blotte kroppene sine. Samtidig skal feminismen, den blå altså, fungere som et slags karrierenettverk. Med god hjelp av hersketeknikker skal vi karre oss opp til toppen ved å tråkke stiletthælene godt ned i skuldrene på de som står litt lenger nede, alla Julie Brodtkorb, liberalfeminismens Yppersteprestinne i Norge. Jeg tror jeg spyr.

Over hele verden kjemper kvinner for sine rettigheter. De kjemper for likhet, for arbeidsrettigheter, for retten til å bestemme over egen hverdag, for retten til å kjøre bil, for retten til prevensjon og abort, de protesterer mot feminisering av fattigdommen og prøver febrilsk å rette søkelyset mot menns vold mot kvinner. Allikevel mener fler og fler her i landet og i Vesten generelt at vi lever i likestilte samfunn. Jeg har ingen anelse om hva slags verden de lever i, men det er tydeligvis ikke den samme som meg.

Vi befinner oss midt inne i en i en populærkultur som hyperseksualiserer jenter og kvinner så mye at det kan virke som om vi fullstendig har mista forståelsen for begrepet objektifisering. Pornoindustriens råskap later vi som om vi ikke ser, og mens vi ser en annen vei trenger pornoestetikken seg lenger og lenger inn i populærkulturen. Hele tida utsettes vi for massive inntrykk som forteller oss hva vi skal være opptatt av og hvordan vi skal oppføre oss. Likevel innbiller stadig flere unge kvinner og jenter seg at de velger helt fritt. Bruken av Botox har eksplodert og rundt 80% av unge jenter går rundt med glattbarberte småbarnsfitter. Hvis noen skulle være så naive å tro at dette er noe jenter og kvinner har funnet på at er smart og lurt, godt og bra, å bruke tid, penger og krefter på, så nei, det er ikke det. Hvilke andre steder er det vi for eksempel finner glattbarberte fitter? Ett hett tips er i hardpornoen. Og som ulven sa, det er for at vi skal kunne se alt så mye bedre. For siden slutten av 1980-tallet har damene i hardpornoen vært helt hårløse nedentil. Og grunnen til at pornostjernene vokser seg er rett og slett for at det skal være mulig å se mest mulig ved penetrering. Det hele dreier seg altså om filmtekniske hensyn. Fritt valg my ass! Det er bare å innrømme det; pornoindustrien har gjort et slags stille kupp. De har klart å presse pornoestetikken inn i populærkulturen med det resultat at helt normale vestlige jenter og unge kvinner legger seg under kniven for å fikse på neser, lepper, kjønnslepper, pupper og lider seg gjennom idiotiske påfunn som brasiliansk voksing. Det er på høy tid å påpeke at aktiv motstand mot dette kulturelle kuppet er både riktig og viktig. Hør, hør kvinner og jenter, dere er så visst kalt!

For mens verdens kvinner både individuelt og som helhet står overfor massiv undertrykking, prioriterer priviligerte, vestlige kvinner poledancing, rosablogging og cupcake-baking i kampen for kvinnefrigjøring. Ja, det må jeg virkelig si er overskridende, det!

Det er lenger ingen tvil slik jeg ser det; kvinner har blitt svindla i stor stil. Gjennom de siste kanskje 50 åra har vi blitt overtalt til å nøye oss med en kjip neoliberal versjon av hva kvinnefrigjøring skal bety. Og livet for priveligerte, hvite, vestlige kvinner har blitt en god del lettere. Typ Julie Brodtkorb som anbefaler andre kvinner om å slutte å jobbe deltid, men heller skaffe seg en aupair. Alle vi andre har måttet nøye oss med en stusselig, billig drittversjon av kvinnefrigjøringa. Istedenfor likhet i arbeidslivet og i hjemmet har vi godtatt «valgfrihet», « fleksibilitet» og en dårlig betalt deltidsjobb for å få hverdagen til å gå noenlunde rundt med barnepass og husarbeid.

Vi blir og har blitt fortalt i årevis at vi lever i det mest likestilte landet i verden. Men det at vi lever i det mest likestilte landet i verden er ikke synonymt med at vi har oppnådd full likestilling, og i hvertfall ikke kvinnefrigjøring. Menn eier fortsatt mer og har mer makt. Arbeidsmarkedet vårt er et av Europas mest kjønnsdelte, gutter velger fortsatt mellom langt flere yrker enn jenter. Arbeidsgivere kvir seg i større grad for å ansette unge kvinner i forhold til unge menn. Og kvinner tjener fortsatt dårligere enn menn, selv om de har samme stilling, samme utdanning og jobber i samme firma. Tro det eller ei, men vi lever fortsatt i et patriarkat. Selv i dette herlig likestilte landet Norge er jeg fortsatt mer kvinne enn jeg er menneske.

Feminisme handler om makt og mulighet til å være subjekt i eget liv; menneske mer enn kvinne. Det handler om å ta plass og definere egen virkelighet. Om at jenter og kvinner skal få legge premisser for eget liv. Og så lenge kvinner blir definert som annerledes, som det annet kjønn, vil vi ta opp mindre plass og ta mindre rom. Og uansett hva slags løgn vi har blitt utsatt for hva likestilling og kvinnefrigjøring angår så er det en kjensgjerning at samfunnet vårt i praksis styres av menn; menn sitter på de fleste maktposisjoner. I direktørstolene. I styrerommene. I offentlige organer. Kjønnsrollene opprettholdes i aller høyeste grad, i likhet med patriarkatet. Vi lever i et samfunn hvor menn som gruppe er overordnet kvinner som gruppe og som radikalfeminist ønsker jeg å endre den strukturen. Å være feminist handler om å være i stand til å løfte blikket fra enkeltindividnivå og prøve å få øye på helheten. Feminisme handler om å kunne se strukturer i samfunnet som fungerer diskriminerende, både de synlige og de mindre synlige. Det handler om å gjøre rammene for oss alle romsligere. Men så lenge vi lever i det samfunnet vi gjør, hvor skjevhetene mellom kjønnene fortsatt er så store, handler feminisme også om å gjøre opprør. Og hvordan kan vi egentlig la være å gjøre opprør når vi åpner øya og ser hvor kort vi egentlig har kommet? Vi bør i aller høyeste grad ta til vett og høre på Elvis;  «a little less conversation, a little more action». Vil vi ha forandring, kreves det handling. Det kommer til å kreve mot, mengder med håp, blod, svette og tårer. Men jeg kan ikke skjønne at vi har råd til å la være.

Patriarkatet er ingen bestemt produksjonsmåte sånn som kapitalismen, men den preger de fleste samfunn vi kjenner i dag. Patriarkatet eksisterte før kapitalismen, mens kapitalismen har utvikla seg på toppen av det. Kapitalismen er avhengig av patriarkatet, men ikke omvendt. Kapitalismen tjener på kvinneundertrykking. Bare for å nevne helt kort er handelen med kvinner en av de mest lukurative buisnissene en kan drive med; porno-og prostitusjonsindustrien er verdens 3. største industri, kvinnelønna er en realitet, kosmetikkindustrien tjener fett på at jenter og kvinner får sjølbildet sitt knust igjen og igjen og igjen. For ikke å snakke om at kvinner generelt sett er verdens fattigste, men hardest arbeidende. Liberalfeministene mener at vi kan gjøre gode nok endringer innenfor det systemet vi har, altså under kapitalismen. Jeg mener at vi aldri vil oppnå full kvinnefrigjøring under patriarkatet og kapitalismen.

Når det gjelder menns solidaritet og deltakelse i kampen forventer jeg at de bretter opp ermene og står med oss skulder ved skulder. Ingen mann med respekt for seg selv og en viss sans for rettferdighet kan la være å kalle seg feminist. Men det er heller ingen tvil om at patriarkatet påvirker kvinner på en annen måte enn den påvirker menn, og derfor mener jeg at det er kvinnene som skal definere feminismens politiske krav. Slik jeg mener at ethvert folk må legge premissene og føre kampen mot sin egen frigjøring gjelder dette i høyeste grad også kvinnfolk!

Vi er ikke frie, hverken her i landet eller verden over. Det tjenes penger på vår undertrykkelse an mas, ikke til vår fordel, men på vår bekostning. Og jeg klarer virkelig ikke å se for meg hvordan tannløse, ufarlige aktiviteter som rosablogging, cupcakebaking, poledancing og barbering av hele kroppen med unntak av hodet skal kunne utgjøre noen som helst slags trussel mot patriarkatet og skape en bedre verden for kvinner.

Jeg sier med Katleen Hannah i Bikini Kill: «I`m so sorry if i`m alientaing some of you, your fucking culture alienates me!” For jeg klarer bare ikke å fatte at det til syvende og sist skal være nakne pupper og høye stiletthæler som skal senke patriarkatet.

Dette innlegget ble holdt av Janne på arrangementet FemmeBrutal: Christina Kjellsson & Samtale om liberalfeminismens blomstring lørdag 21. april. Sjekk ut FemmeBrutal på Facebook.

Rød vs. blå feminisme

Julie Brodtkorb, leder av Høyres kvinneforum, hevder at høyresiden dominerer likestillingsdebatten, og at «blå feminisme» er best. Kvinneaktivistenes kvinne i Oslo, Janne Lisesdatter Håkonsen, gir Brodtkorb svar på tiltale. Etter tillatelse fra Janne legger vi innlegget ut på bloggen i sin helhet:

Historieløse Brodtkorb

Til å sitte som leder av Høyres kvinneforum fremstår Julie Brodtkorb som både frekk og historieløs på feminismens vegne.

Les videre

Merket med ,