100 år med stemmerett for kvinner. Trodde du det kom gratis?

Aktivister, hvilken rolle har vi i det politiske spillet, og helliger målet, midlene?

Som aktivist får man ofte høre ”jeg er enig i sak, men uenig i metode. Dere ødelegger for oss andre fornuftig, politisk arbeidende lobbyister når dere er så ekstreme”.

I dag står den hardeste feministiske kampen om menns rettigheter til kvinners kropper. Sexkjøpsloven er under press, strippeklubbene serverer alkohol og avkledde kvinner og pornoindustrien tjener enorme summer på fornedring av kvinner og barn. På Island har sterke feminister lykkes i å forby strippeklubber, men opp spretter Sjampanjeklubbene der menn kjøper en flaske sjampis for 20 tusen islandske kroner. På kjøpet får de en kvinne med seg inn i et avlukke. Sexindustrien er vår tids slavehandel. Hvordan kan det ha seg, at det er de megafonropende feministene på utsiden av strippeklubbene og bordellene som er ekstreme? Hvorfor er det ikke hallikkene og horekundene, de sjampanjedrikkene mennene som lar seg gni i skrittet (det er det minste som foregår i de private avlukkene) av kvinner de ikke kjenner og som mest sannsynlig kunne tenke seg helt andre måter å tjene pengene sine på, hvorfor er det ikke disse mennene som er ekstreme?
Nei det er vi, aktivistene, som er ekstreme. Fordi vi utfordrer det bestående samfunnet, patriarkatet.

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. En rettighet vi fikk forholdsvis udramatisk sammenliknet med andre steder i verden.

Da denne kampen om stemmeretten sto, for 100 år siden var vi også ekstreme. Suffragettene i Storbritannia og USA kjempet også med denne interne motsetningen. Mange kvinner, og menn, var enige i sak. Det fantes kvinneorganisasjoner som hadde talt for kvinners rett til å stemme, til å ha en røst uavhengig av mannen de tilhørte (smak på det folkens, og tenk på de 20 tusen islandske kronene) i årtier. Etterhvert dukket det opp noen, de var ikke så mange, som ikke lenger lot seg stoppe av prat. De ville ta kampen lenger enn til korridorene. De mente at lobbying ikke hadde brakt dem særlig mye nærmere stemmeretten. Og helt ærlig, enten så kan man stemme, eller så kan man det ikke. Spør en hvilken som helst 16 åring i kongeriket. Det snakkes om det, men til stemmeurnene kommer de seg foreløpig ikke.

Britiske terrorister
Kampen for kvinners stemmerett var særlig hard i Storbritannia. I en artikkel Sveriges radio har publisert, kan vi lese at de britiske suffragettene i dag ville blitt klassifisert som terrorister. De brukte militante metoder for å oppnå sitt mål, alt fra selvmordsaksjoner til brannstiftelse og hærverk. Likevel er det ikke lenger noen som er i tvil om at det var suffragettenes ulovlige metoder som gav britiske kvinner stemmerett.
De som sverget til prat og lobbyisme ble representert av National Union of Women’s Suffrage (dannet 1897 av Milicent Fawcett) og de militante av Women’s Social and Political Union (dannet 1902 av Emmeline Pankhurst). De militante suffragettene ble kastet i fengsel, sultestreiket og tvangsforet et utall ganger. Kampen pågikk fram til 1. verdenskrigens utbrudd da stemmerettskampen gikk i dvale. Siden det var mangel på arbeidsføre menn måtte kvinner inn i tradisjonelle mannsyrker, noe som gjorde at synet på kvinners evner og muligheter ble forandret. Etter krigen ble det da vanskelig å argumentere for at kvinner ikke skulle ha stemmerett. Til slutt i januar 1918 fikk kvinner over 30 stemmerett i Storbritannia. Full stemmerett fikk de i 1928.

I USA var det National American Woman Suffrage Assosiation (NAWSA) som sto for den organiserte kampen for kvinners stemmerett. De lobbet aktivt og de oppnådde resultater i noen stater, men først da Alice Paul og Lucy Burns, som hadde trakket sine aktivistsko sammen med britiske kampfeller, dukket opp, ble det fart på sakene. De startet National Women’s Party og gikk straks i gang med aktivisme smidd etter britisk læst. De ble hardt kritisert, også fra NAWSA som mente at metodene var for ekstreme og at det ville hindre gjennomslag for stemmerettskravet i stedet for å fremme det. Lyder kjent? Og i retrospekt kan vi trygt si at uten disse demonstrerende, skrikende, arresterte og sultestreikende aktivistene hadde amerikanske kvinner måttet vente mye lenger på allmenn stemmerett.


Er det da slik at målet helliger midlene samme hvilke midler man velger? Nei! Samtidig når det er sagt, så vil endring av samfunnets grunnpilarer alltid kreve mer enn ord, avtaler og lobbying. Aktivismen går først og aktivismen har mange formål, men det viktigste er at aktivismen åpner rommet for dem som snakker, for dem som får i stand de forpliktende avtalene og samfunnsendringene. Uten aktivistene er det så lett å overhøre dem som snakker. Så til dere medsøstre som mener vi aktivister er litt for ekstreme for deres smak, vit hvilken rolle vi spiller. Vi vet hvilken rolle dere spiller. Sammen flytter vi fjell. Og til dere antifeminister der ute; Vi gir oss aldri!

Dette innlegget skrev Mariann og Jane til papirutgave nr. 2 -2013 av Kvinneaktivisten.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: