Kategoriarkiv: aktivisme

100 år med stemmerett for kvinner. Trodde du det kom gratis?

Aktivister, hvilken rolle har vi i det politiske spillet, og helliger målet, midlene?

Som aktivist får man ofte høre ”jeg er enig i sak, men uenig i metode. Dere ødelegger for oss andre fornuftig, politisk arbeidende lobbyister når dere er så ekstreme”.

I dag står den hardeste feministiske kampen om menns rettigheter til kvinners kropper. Sexkjøpsloven er under press, strippeklubbene serverer alkohol og avkledde kvinner og pornoindustrien tjener enorme summer på fornedring av kvinner og barn. På Island har sterke feminister lykkes i å forby strippeklubber, men opp spretter Sjampanjeklubbene der menn kjøper en flaske sjampis for 20 tusen islandske kroner. På kjøpet får de en kvinne med seg inn i et avlukke. Sexindustrien er vår tids slavehandel. Hvordan kan det ha seg, at det er de megafonropende feministene på utsiden av strippeklubbene og bordellene som er ekstreme? Hvorfor er det ikke hallikkene og horekundene, de sjampanjedrikkene mennene som lar seg gni i skrittet (det er det minste som foregår i de private avlukkene) av kvinner de ikke kjenner og som mest sannsynlig kunne tenke seg helt andre måter å tjene pengene sine på, hvorfor er det ikke disse mennene som er ekstreme?
Nei det er vi, aktivistene, som er ekstreme. Fordi vi utfordrer det bestående samfunnet, patriarkatet.

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. En rettighet vi fikk forholdsvis udramatisk sammenliknet med andre steder i verden.

Da denne kampen om stemmeretten sto, for 100 år siden var vi også ekstreme. Suffragettene i Storbritannia og USA kjempet også med denne interne motsetningen. Mange kvinner, og menn, var enige i sak. Det fantes kvinneorganisasjoner som hadde talt for kvinners rett til å stemme, til å ha en røst uavhengig av mannen de tilhørte (smak på det folkens, og tenk på de 20 tusen islandske kronene) i årtier. Etterhvert dukket det opp noen, de var ikke så mange, som ikke lenger lot seg stoppe av prat. De ville ta kampen lenger enn til korridorene. De mente at lobbying ikke hadde brakt dem særlig mye nærmere stemmeretten. Og helt ærlig, enten så kan man stemme, eller så kan man det ikke. Spør en hvilken som helst 16 åring i kongeriket. Det snakkes om det, men til stemmeurnene kommer de seg foreløpig ikke.

Britiske terrorister
Kampen for kvinners stemmerett var særlig hard i Storbritannia. I en artikkel Sveriges radio har publisert, kan vi lese at de britiske suffragettene i dag ville blitt klassifisert som terrorister. De brukte militante metoder for å oppnå sitt mål, alt fra selvmordsaksjoner til brannstiftelse og hærverk. Likevel er det ikke lenger noen som er i tvil om at det var suffragettenes ulovlige metoder som gav britiske kvinner stemmerett.
De som sverget til prat og lobbyisme ble representert av National Union of Women’s Suffrage (dannet 1897 av Milicent Fawcett) og de militante av Women’s Social and Political Union (dannet 1902 av Emmeline Pankhurst). De militante suffragettene ble kastet i fengsel, sultestreiket og tvangsforet et utall ganger. Kampen pågikk fram til 1. verdenskrigens utbrudd da stemmerettskampen gikk i dvale. Siden det var mangel på arbeidsføre menn måtte kvinner inn i tradisjonelle mannsyrker, noe som gjorde at synet på kvinners evner og muligheter ble forandret. Etter krigen ble det da vanskelig å argumentere for at kvinner ikke skulle ha stemmerett. Til slutt i januar 1918 fikk kvinner over 30 stemmerett i Storbritannia. Full stemmerett fikk de i 1928.

I USA var det National American Woman Suffrage Assosiation (NAWSA) som sto for den organiserte kampen for kvinners stemmerett. De lobbet aktivt og de oppnådde resultater i noen stater, men først da Alice Paul og Lucy Burns, som hadde trakket sine aktivistsko sammen med britiske kampfeller, dukket opp, ble det fart på sakene. De startet National Women’s Party og gikk straks i gang med aktivisme smidd etter britisk læst. De ble hardt kritisert, også fra NAWSA som mente at metodene var for ekstreme og at det ville hindre gjennomslag for stemmerettskravet i stedet for å fremme det. Lyder kjent? Og i retrospekt kan vi trygt si at uten disse demonstrerende, skrikende, arresterte og sultestreikende aktivistene hadde amerikanske kvinner måttet vente mye lenger på allmenn stemmerett.


Er det da slik at målet helliger midlene samme hvilke midler man velger? Nei! Samtidig når det er sagt, så vil endring av samfunnets grunnpilarer alltid kreve mer enn ord, avtaler og lobbying. Aktivismen går først og aktivismen har mange formål, men det viktigste er at aktivismen åpner rommet for dem som snakker, for dem som får i stand de forpliktende avtalene og samfunnsendringene. Uten aktivistene er det så lett å overhøre dem som snakker. Så til dere medsøstre som mener vi aktivister er litt for ekstreme for deres smak, vit hvilken rolle vi spiller. Vi vet hvilken rolle dere spiller. Sammen flytter vi fjell. Og til dere antifeminister der ute; Vi gir oss aldri!

Dette innlegget skrev Mariann og Jane til papirutgave nr. 2 -2013 av Kvinneaktivisten.

Reklamer

Å se porno er ingen menneskerett

Kvinneaktivistene reagerer sterkt på at innsatte i Bergen fengsel nå skal få se porno i sine celler, og ber om at direktør for Kriminalomsorgen Marianne Vollan omgjør bestemmelsen som er tatt i region Vest.

Når man vet at Arbeidstilsynet i 2013 skal gjennomføre tilsyn i det norske fengselsvesenet fordi det er rapportert manglende opplæring av ansatte i bruk av fysisk maktanvendelse, så er det svært kritikkverdig ar man utsetter ansatte for enda større påkjenninger.

Hvordan innbiller Per Sigurd Våge, direktør i Kriminalomsorgen Vest, og assisterende direktør Leif Waage seg det vil bli for betjentene å gå runder mellom cellene? Og hva med alt pornografisk filmmateriale som er ulovlig? Ikke bare er barneporno den mest økende genren innenfor denne type filmer, men også voksne kvinner kan utsettes for kriminelle gjerninger i slike filmer. Da forhenværende og avdøde pornostjerne Linda Lovelace i sin tid bestemte seg for å ta et oppgjør med bransjen, sa hun:

”Når du ser filmen ”Deep Troath”, ser du meg bli voldtatt. Jeg hadde en pistol rettet mot hodet mitt hele tiden.”

For ikke lenge siden smuglet en innsatt barneporno inn i Bastøy fengsel. Forventer Våge og Waage at de ansatte skal være pornopoliti?

Fengsel har flere formål. Det skal straffe, beskytte samfunnet og gi rehabilitering. Det siste punktet er viktig. Gir man ikke kriminelle rehabilitering i form av terapi eller gjennom deltakelse i såkalte prososiale, positive aktiviteter, er det stor sannsynlighet for at de bare begår nye kriminelle handlinger når de slippes fri.

Forskning viser at man ikke nødvendigvis blir antisosial av å se på porno, men at det å se på mye porno er et symptom på sosial isolasjon. Forskning viser også at ensomme som ser mye porno, blir deprimerte. Avgjørelsen er derfor ikke bare uakseptabel fordi porno ofte formidler fornedrende holdninger ovenfor kvinner, men også fordi brukerne av porno kan ta skade av den. Kriminalomsorgen har med andre ord vedtatt noe som er med på å gjøre de innsatte mer antisosiale, det motsatte av å rehabilitere dem.

Å gi de innsatte porno fordi de ber om det, er en fallitterklæring. Et typisk eksempel på antisosial atferd, er å utøve grensesprengende seksuelle handlinger ovenfor kvinner. Det spiller ingen rolle om de ikke samtykker, de er likevel bare objekter. Dette er eksakt det samme budskap som utallige pornofilmer leverer.

Fengselet har mange fanger som trenger å øve seg på moralsk resonnering og hvordan man behandler kvinner med respekt, ikke det motsatte! Kvinneaktivistene støtter derfor leder i Kriminalomsorgens Yrkesforbund Knut Are Svenkerud, i at det ikke er en menneskerett å se pornofilm. Å gi de innsatte tilgang på porno, er ikke annet enn en dyp mangel på elementær vurderingsevne.

Denne appellen holdt Anna Kathrine Eltvik fra Kvinneaktivistene på 1. maiarrangementet til 1. maialliansen i Bergen i 2013.

Appell holdt på markering med krav om at overgrepstiltalte Rune Øygard trekker seg som ordfører i Vågå

Brødre og søstre! Kamerater!

Jeg står her i dag og kan si at jeg er dypt provosert. Provosert over hvor lite omverdenen støtter jenten i denne grove saken! Og det er nettopp det jeg ønsker å snakke om.

Hun skal vite at hun ikke er alene!

Jeg føler at jeg trygt kan si at ikke en eneste jente i dag går gjennom tenårene uten å bli seksuelt trakassert på et eller annet tidspunkt. Ikke en eneste jente vil gå gjennom tenårene uten å møte på situasjoner hvor man blir utsatt for overgrep. Noen jenter er bare mer heldige enn andre.

Og det som provoserer meg ekstra mye med Vågå-skandalen, er at folk beskylder denne jenten for å lyge! Og vet dere hva? Jeg gir fan i om hun lyger om disse samleiene, – selvfølgelig tror jeg på henne – men de grove meldingene og måten Øygard har brukt sin makt over denne jentas seksualitet er i seg selv en så grov seksuell trakassering at han absolutt skulle vært buret inne bare for det!

I flere tilfeller, også med nære bekjente, har jeg opplevd gang på gang at både yngre og eldre kvinner ikke har blitt hørt når de prøver å fortelle at de har blitt utsatt for overgrep. Unnskyldningene er alt fra «Hun spurte jo om det, med så kort skjørt og så utringet topp», eller «Hun er en dramaqueen, og overdriver alltid» eller «Den 13 år gamle jenten gikk jo selv inn for det med den 50 år gamle mannen».

Vet dere hva alle disse unnskyldningene er? Noe forbanna sludder!

Vi skal ikke la mannen få mer makt over oss, ved å påstå at vi står her og lyger om slike hendelser for å få penger og oppmerksomhet!

Dette er VONDE hendelser. Hendelser som skjer OFTE. Og så skal man stå og si at det er selvskading da!? Jeg fatter det ikke engang.

Et prinsipp jeg lever etter når det gjelder overgreps-saker er: Tro heller på en jente for mye, enn en jente for lite!

Det verste er at menn som Øygard, de finner du overalt. Hver eneste dag på chatte-fora blir mindreårige jenter bedt om å ta av seg bhen på cam, de blir bedt om å utføre seksuelle handlinger, og de blir utsatt for grov blotting fra 50 år gamle erigerte peniser.

Arbeiderpartiet i Vågå har oppfordret Øygard til å trekke seg uavhengig av dommen, men de legger også til at de ikke vil ta side.

Hvordan fremstår dette for andre menn som Øygard landet over? Er alt dette greit så lenge man ikke blir oppdaget? Er alt dette greit så lenge man ikke blir dømt? Er Skype-samtalene ikke et problem i det hele tatt? Helt lovlig og greit?

Hvilke signaler sender dette? At en ekstremt mektig mann kan komme unna alt dette. Er ikke det bare å opphisse maktbehovet og maktlysten til andre menn som Øygard, når han kan feie det vekk i media med å si ting som «Det er bare griseprat»?

Arbeiderpartiet spiller en viktig rolle i hele vårt lands samfunn. Og Arbeiderpartiet har derfor en klar plikt i situasjoner som dette. Ekskluder fyren, heng ham ut! Dere har makten i dette landet. Dere sender ut unger med foreldre fra andre land som er født og oppvokst i dette landet. Men en pedofil ordfører som får live barneporno tilsendt på dataen på ordførerkontoret. Han lar dere få lov til å sitte!? Et eller annet er gale. Og det gjør meg kvalm!

Av seriøse forslag for å forhindre pedofile overgrep, har jeg hørt at jenter bør få bedre undervisning om hvem de bør innlede forhold til når de er såpass unge.

Gjenganger! For å unngå voldtekt, må JENTEN ikke gå på Høyden om kvelden. HVORFOR er det alltid jenten som må endre seg?

Er det den 13 år gamle jenten det er noe gale med når en 50 år gammel mann er seksuelt interessert i henne?

Er det jenten sin feil at hun er alt for utfordrende og går på de feile stedene, slik at hun TVINGER en mann til å forgripe seg på henne der og da?

IKKJE FAN!

Så hvorfor gjør menn slike ting? Er det i deres natur? Nei. Overhode ikke. Menn er ikke kjipe bare fordi de har penis.

Samfunnet i dag fremstiller kvinner som et objekt. Gjennom porno- og prostitusjonsindustrien, gjennom Hollywood-filmer, gjennom blader, aviser, gjennom den stygge strippeklubben nedi gaten her, over alt.

For å hindre at slike ting skjer – er det bare en ting vi kan gjøre: Kjempe mot kjønnsfascismen i dette landet, kjempe mot porno- og prostitusjonsindustrien, og kjempe for et likestilt samfunn, hvor alle kvinner og menn deler på den samme makten!

Det er selvfølgelig mennene i samfunnet som må endre seg! Men for at mennene i samfunnet skal endre seg, så trenger vi en endring i samfunnet.

En god pekepinn på denne endringen er å frata mannsgrisene de maktposisjonene de har.

Så ta fra Øygard makten. Burde han gå frivillig? Nei, han burde blitt sparket hardt i ræven, av en stat som rævkjører alle andre! Men det ser ut til å være vanskelig.

Uavhengig av dommen du får Øygard: GÅ AV! Og kom aldri tilbake!

Dette innlegget holdt Sara Marie i Bergen 20. oktober 2012

A for aktivisme

Fesjået Miss World er 60 år i år, og gode feminister i London protesterte i gatene.

Merket med